Jøvra oppå Jøversala

Jøvra satt inj gång oppå Jøversala, der de e’n son passele sæss åt bakenda hanna. Me a satt
då’å kjævla, to åm te me å ring ti kjørkklåkkom frammi kjørkjenj. Da vart a aldeles styra,-
Jøvra. Ho tørt itt å hørr kubøllenj i presta, ho mått ølegg åm. Fyst to a spoddo å kila i veg,
men a træft itj. Spoddo datt ne borti Kjøsnes å står som grinnjstælpe dær. Så hæva a te
kjævle, men de for te Øver-Hoem å vart te grinnjstælpe. Bakshtella datt ni sø’n attme
Emstanæssi, så dær vart det i råk som ailder spekje om vinter’n. Bakstføla kom itj lenger
ennj te Pund. Ho ligg nerri landi dær. Mer å mer forterenjdes vart a, Jøvra. A to knoddo å
fola i veg, menn ho datt ne for tile å vart te Håståhøgenj. Da vart a så gæla at a hoppa te sjøl,
men a kom itj lenger enj bortåt Havernæssi. De vart i stort høl dær a datt ni sø’n. Pyttj, sa a
me det såmmå a kom bort, å dærfor kalle åm enno den litje vikja for Putt’n

Bokmål versjon